ninasittliv

Er så mange ting som skulle blitt sagt, og mange ting som skulle bli gjort. Egentlig vil jeg skrive litt om Vivian. Ikke henne som en person, men bare 2 år tilbake. Den dagen hun døde, begravelsen, tankene etter og hvordan ting er nå.

Den 18. april i 2012, så snakket jeg med henne over Facebook. Jeg satt enda på skolen og skulle gjøre ferdig en oppgave vi hadde, så hadde egentlig ikke tid til å prate med henne. Det angrer jeg utrolig mye på nå. Jeg skylder på meg selv på grunn av ulykken. Hadde jeg pratet med henne så hadde hun ikke dratt ut, da hadde vi pratet enda da når alt skjedde. Jeg hører stadig vekk at det ikke er min feil at det skjedde, men jeg føler at jeg er en stor del av det. Hadde jeg faktisk tatt med den timen til å prate med henne, så hadde ikke det skjedd. Ca 40 minutt etter vi snakket så skjedde ulykken. Hun hadde ikke dratt ut om ikke jeg hadde så opptatt av oppgaven. Senere på kvelden så ringte mamma med tårer i øyne. Jeg ble redd og viste ikke hva det skulle være om. Om det var noe med familien eller noen jeg kjente. Så sier hun til meg at Vivian er død. Jeg stivnet helt og klarte ikke å føle noe. Jeg kunne ikke skrike, bli lei meg? Jeg var bare i sjokk. Jeg spilte med en kompis akkurat da, og kunne ikke vise at noe var galt. Det tok meg nesten en time til å skjønne hva som hadde skjedd. Jeg prøvde å få tak i kjæresten jeg hadde den tiden. Jeg følte ikke noe, men jeg var i panikk på meldingene. Når jeg endelig fikk tak i han, og jeg snakket med han, kunne ikke jeg holde noe inni meg lenger. Jeg brøt ut i tårer. Jeg skrek og jeg skrek. Jeg dro ikke på skolen resten av den uka. Jeg klarte ikke det og hadde ikke energi til det. Jeg lå hjemme og skrek, prøvde og tenke på andre ting. Ingenting funket. Jeg følte med på stemningen i Mehamn over Facebook, og prøvde å holde meg oppdatert over avisene og familien. Hver av tingene som dukket opp, brøt jeg sammen igjen.  

Jeg er ganske sint enda den dag i dag. Det gikk rykter om Vivian i Mehamn etter ulykka. Jeg ble utrolig sint og klarer enda ikke å forstå hvorfor folk gjorde det. Gikk rykter om at ansiktet hennes var ugjenkjennelig på grunn av skadene og at det ikke var noe igjen av henne. Jeg kan ikke fatte at folk kan være så kaldhjertet å spre rykter av det vakre lyset som hadde sovnet. Det er utrolig flaut og sykt at folk kan finne på å gjøre sånt. Det var løgn. Ansiktet hennes var enda like vakkert som det alltid har vært. Jeg var ikke i minnestunden hennes, men jeg vet at ting ikke var sånn som folk sa det var. Jeg hadde ingen sjanse til å dra i minnestunden. Var utrolig synd siden jeg ville se henne en siste gang. Jeg kunne dradd i begravelsen, men valgte å bli hjemme. Mamma og pappa skulle reise til Finland samme dagen, og hadde ikke taklet og vært alene i Mehamn. Jeg hadde jo ikke noen å være med der, som venner, så jeg ble heller hjemme og på skolen med de som faktisk er mine venner. Jeg hadde ikke taklet å se henne siste gangen. Jeg hadde ikke taklet å sitte alene etterpå. Jeg hadde ikke fått støtte. Jeg mistet «søstra» mi. Hun var som en søster for meg. Den nærmeste personen jeg hadde, noen ganger hadde hatt.

Jeg kan enda ikke fatte at hun er borte. Det føles ut som jeg bare ikke har sett henne på en stund, eller pratet med henne. Jeg føler ikke at hun er borte, men jeg vet at hun ikke er her lenger. Når jeg ser henne for meg, og alt jeg har opplevd med henne, så tenker jeg «Oh.. jeg ser henne aldri igjen?» Enda den dag i dag bryter jeg ned og skriker. Tenker på henne hver dag og det vil aldri endre seg. Savnet er så stort. Det går ikke ant å beskrive hvor stor savnet er.

Jeg elsker deg Vivian, for evig og alltid! Du kommer aldri til og bli glemt.

Dette er mine tanker, opplevelser, og følelser. Ikke kritiser meg.
Takk for meg. 

Blir et trasig klage innlegg, men må få tankan ut på en eller anna måte!
Alle må komme og ødelegge? Tydeligvis vil mange ødelegge ting i forholdet til meg og Robin. Komme opp med falske rykter, komme med gamle bilder, frekke kommentarer eller bare ikke like at vi er sammen. Allerede den dagen vi ble sammen, fikk vi bare negativ tilbake melding. Ja, vi gikk i et forhold ganske fort, men det er mange andre som også gjør, men som ikke får noe kritikk om det sånn som vi gjorde. Enda i dag blir det tatt opp. Rykter som har gått om oss som personer, rykter om at en har vært utro, at en er løs, ikke til å stole på osv osv. Jeg forstår bare ikke hvorfor folk skal hakke ned på oss. Hvorfor akkurat oss? Har mange jeg kunne nevnt, men om de leser dette selv så vet de hvem det gjelder. Jeg er lykkelig, vi er lykkelig sammen, hvorfor skal dere da hakke ned på oss? De fleste som hakker ned på oss er i et forhold selv eller har vært i et langvarig forhold, nylig slått opp eller nylig blitt sammen. Men hva er galt med oss? Hva har vi gjort?

I tillegg til rykter som går rundt om meg generelt. Jeg er så vidt i Lakselv mer, viser meg ikke mye ute lenger, men likevel får jeg høre noe nytt bestandig. Ikke nøye hva ryktene går ut over, men syns det er utrolig at folk har så lite å gjøre å så lav selvtillit selv at de må spre ting om andre som faktisk er veldig sårbar.

Må jo så klart si at det dette er mine følelser. Det jeg tenker om det. Har så mye jeg kunne sagt selv til de som plager oss, men jeg synker ikke ned på det nivået. Men please, la vær?

Peace out! 

Jula mi i år har vært annerledes enn den har brukt å være. Har vært alene hele dagen. Når det har vært jul, har jeg brukt å pynte huset, juletreet og rommet mitt (når jeg enda hadde et rom hjemme)  og brukte å ha julepynt på rommet mitt til januar eller senere. Jula har bestandig vært en dag når jeg har glemt alt som har vært dårlig, som at venninna mi sov bort og andre ting. Den her jula har jeg vært helt alene, styrt litt for meg selv og prøvd å ta litt bilder. Har ikke fancy kamera som de fleste som blogger, så bruker telefon.

Har vært en trist jul i år. Ikke hatt familie eller venner rundt meg. Ikke hatt et pynta tre, eller så mye pynt ellers. Dagen i dag har vært som en normal dag i livet mitt. Jeg sov stort sett hele dagen, sto opp rundt 21.30 i kveld og bare venta på at dagen skulle bli over. Ble ingen jul på meg i år, men har ønska de jeg kan god jul og håpa at alle har hatt det fint.

Jula har bestandig vært viktig for meg, fordi jeg har hatt mine nærmeste rundt meg, om det har vært kjæresten eller familien. 1 dag i året kan jeg føle meg glad å glemme alt det dårlige som er rundt meg. Det at jeg har mista flere av mine venner eller nærmeste, eller holdt på å miste? alle de tankene går over den 1 dagen i året. Men denne jula kan jeg innrømme har vært helt elendig. Spesielt når en person sa til meg at det ikke er noe big deal å ikke feire jul å skjønner ikke hvorfor jeg er lei meg. Hadde personen hørt på meg når jeg fortalte om jula osv så hadde han vist hvorfor jeg er lei meg. Og nå er ting virkelig ikke bedre. Satser på at det samme ikke skjer til neste år.

Håper dere andre hadde en kjempe fin jul og har fått dere masse nytt og fint! ♥ Kommenter under hva den beste gaven deres var!

-Nina ♥

Hvorfor er ikke alt bra? Egentlig, ingenting er bra. Alt er bare rot. Følelser, drama. Alt er bare nedtur. Ukomfortabel, ikke minst. Hvorfor er jeg ikke komfortabel?

Etter en del år med mobbing, er det ikke så lett å være komfortabel med noe. Når du ikke har en talent for noe. Noen synger som en hobby mens andre tegner. Kanskje du var flink til det før men ikke nå lenger. Mobbing. Mobbing om hva man liker. Hvordan man ser ut. Nei, jeg er ikke den tynneste, høyeste eller peneste jenta. Ikke den mest populære. Jeg er fullstendig klar over det. Det er likevel ikke vits å gni det inn. Pga utseende er jeg ikke en av de populære. Når jeg ikke er populær, vil ingen være med meg. Når det er sånn, er jeg ikke komfortabel med meg selv. Når jeg vet at de ikke liker meg pga kroppen og utseendet mitt. Det gir ikke meg heller noen grunn til å like meg selv.

Personligheta mi. Den har nok alle glemt. I dag er jo utseende viktigst. Jeg er en varm person. En som vil hjelpe andre når de trenger det. Jeg er en man kan prate med. En som vet det meste og en man kan stole på. Jeg er litt gal ja, men det er med de jeg faktisk stoler mest på og som jeg kan være meg selv rundt. Jeg er der for alle. Jeg velger ikke en gruppe jeg vil være en del av, men er venn me de som er venn med meg.

Når lyver jeg litt. Jeg kan ikke være meg selv rundt de heller. Jeg er bare ikke komfortabel. Jeg er bestandig den nye. En outsider. Fordi jeg ikke er som dere andre. Jeg klarer ikke å bli en av dere.

Det er så mye jeg vil gjøre. Jeg vil gjøre ting jeg ikke er så flink til. Derfor gjør jeg det i skjul. Som å synge. Skrive. Musikk. Ting jeg liker. Når jeg er ute med folk, tar jeg på meg maska. Skjuler meg bak sminken. Da er det som oftest ingen som klarer å lese meg. At noe er galt, eller at noe står i veien. Tankene mine går bare i surr. Hjertet mitt sier det ene mens min sunne fornuft sier noe annet.

Hva er det jeg må gjøre for å være en i «gjengen»?  Og må jeg bare være vant til å føle meg ukomfortabel? Jeg sliter veldig med det. Jeg aksepterer ikke meg selv. Jeg klarer ikke å svare takk når jeg for komplimenter fra andre. Jeg er bare vent til å høre det negative. Men jeg blir utrolig glad av å få komplimenter.

Jeg er ikke komfortabel. Ikke med meg selv eller det jeg gjør. Skulle ønske jeg var det.

-Nina

Hvorfor der det så galt at jenter har masse tatoveringer? Tatoveringer er en kunst form i seg selv, hvorfor skulle ikke en få vise fram hva de liker?
Kan fortelle mer om mine. Dragen jeg har på armen har jo en personlig betydning. Den skal uttrykke sterkhet, noe jeg prøver å jobbe med. Men det er også et minne fra et av mine beste skoleår med min fantastiske klasse på VG1 Design og Håndverk i Lakselv. Dragen brukte jeg som et maleri i interiør oppgaven som jeg jobbet med hele året. Tatoveringen på brystkassa symboliserer bandet Negative fra Finland, hvor forbildet mitt er vokalist, og musikken, som har vært en stor del av meg veldig lenge. Den har en veldig viktig betydning for meg og livet mitt, og jeg er veldig stolt av å ha den.

I det siste har jeg fått høre mange sier at det er motbydelig, eller i det miste veldig stygt med masse store tatoveringer og at det hadde vært sinnsykt stygt og hatt en stor tatovering på ryggen, som for eksempel vinger.
Jeg syns at man selv skal få velge om man vil ha det eller ikke, og man skal ikke tenke på hva folk sier. Greit nok å komme med egen mening men trenger ikke å tråkke ned de som faktisk liker det eller ønsker å ha en sånn.

Jeg har lyst på flere, fordi jeg liker tatoveringer, men tar ikke de bare for å ta. De skal ha en betydning. Jeg vil ha en litt stor en på venstre arm og en litt stor en på høyre foten. Hvorfor? Jeg vil dekke arrene og dårlige minner jeg ikke vil ha i livet mitt. Hvorfor jeg vil ha vinger på ryggen? Så ikke alle trenger å se den skjeve ryggen min, men noe annet. Jeg vi også ha en tatovering med Vivian sitt navn. Hun har bestandig vært min bestevenn og har vært der for meg når jeg har trengt det. Siden hun sov bort så vil jeg ha et minne av henne. Jeg har minner i hjerte, min vil også ha et minne som jeg kan se. 

Dette igjen går over grensen

Jeg syns bildene over går over grensen, men jeg respekterer deres valg. Jeg skal ikke blande meg i hva de syns ser bra ut og om de liker det eller ikke. Jeg respekterer de. Jeg får stadig høre at jeg ikke burde ta flere fordi det ikke er vakkert lenger med mange tatoveringer. Det er min kropp, og om ikke du klarer å akseptere den eller meg, er det ikke vist å snakke om det engang. Da vet du hva du skal gjøre. Det er veldig synd om forholdet mitt eller vennskapet mitt med noen skulle ende bare fordi de ikke liker kroppen min eller meg for å ha litt blekk på meg.  Det finnes grenser på hvor store og hvor mange tatoveringer jeg skal ha. Jeg har ikke tenkt å tatovere 100% kroppen min eller skaffe trynet full av piercinger. 1-2 piercinger er nok. Om jeg en gang har 30% kroppen min tatovert så er det et mirakel. Stol heller på meg, jeg kjenner mine tanker og kroppen min bedre enn noen.

Takk for meg.

-Nina 

Jeg lovte at jeg skulle skrive om meg selv om jeg fikk 50 likes på Facebook. Men sannheten er, jeg ville skrive uansett. Folk dømmer meg for hvordan jeg ser ut, tenker at jeg er skummel eller som en person alle liker. Men det finnes mye bak meg som mange ikke vet. Barndommen min, hvordan det var for meg å vokse opp i Norge, og hva som har gjort meg til den jeg er i dag.  Jeg vet mange ikke vil lese pga det blir så privat, men det er mye dere ikke vet om meg som jeg vil at dere skal vite

Advarsel! Om det er noen som føler seg trua eller føler at ting jeg sier er løgn, vil jeg ikke høre det. Dette er det jeg husker og alt jeg opplevde er fra mitt synspunkt.

Hopper bare rett på sak da. Jeg ble født 20-.08-1995 i Finland. Ja, jeg er finsk.
Som liten, hadde mor og far jobb, så var en del alene eller hjemme med mine søsken, eller halvsøsken blir det vel. Var også en stund i barnehage, men likte meg ikke der fordi jeg var sjenert, og følte meg ukomfortabel. Jeg kunne ikke si R eller L. L kan jeg ikke si nå heller, noe som plager meg utrolig mye. Men jeg var en del hjemme med mine brødre. Bror som gikk skole og enda bodde hjemme, og bror som var hjemme noen helger. Søsteren min bodde med kjæresten, så fikk bare se henne av og til. Andre søsteren min så jeg enda mer sjelden.  Som barn, hadde jeg ikke masse leker. Hadde klinkekuler, sykkel og en jojo. Var mye ute å leke for meg selv, eller fant på noe med bror. Som barn var jeg ganske ensom. Hadde ingen venner å være med. Bare mine søsken. Så om noe skjer med de, så vet dere at jeg ikke kommer til å ha det bra på en stund.

Jeg flyttet til Norge når jeg var ca 5.5 år. Vi flytta til Bjørnevatn, Norge fordi vi ikke hadde råd lenger til å ha huset i Finland. Begynte på skole der da jeg ble 6 år. Første skoledagen min husker jeg ikke mye av, men kunne ikke prate med noen siden jeg ikke kunne språket. På tur hjem den dagen, kom det 3-4 ungdomsskole elever, og kastet meg på bilen som var ved veien. En hyggelig første skoledag i et nyt land. I Bjørnevatn gikk alt ellers fint, fikk meg venner, en bestevenn, og flere av de husker meg enda som er utrolig fint! Mamma jobbet i Kirkenes, så jeg begynte på skole der når jeg var halvveis gjennom 3 klasse. Det var grusomt. Hadde ingen venner, ble mobbet av alle i klassen å alle andre klassene. Pga utseende, hvor jeg var fra og hvordan jeg pratet. Etter vinteren, flyttet vi til Mehamn. Der gikk jeg resten av 3 klassen og helt til jeg kunne flytte ut etter 10 klasse. Mehamn var ikke bedre for meg. Første uka var bra, flere hadde lyst å være med meg etter skolen. Jentene da. Guttene var bare opptatt av å plage meg og poke meg, ikke Facebook poke greier. Så fikk jo ganske vondt av det da.

Etter den uka, begynte alle andre også å være frekk. Ta tingene mine så jeg måtte gå hjem å si det med tårer i øyne før jeg fikk det tilbake. Som at noen skulle stjele favoritt jakka mi, så gjemme seg. Når jeg var med noen på fritida, sprang de bare bort fra meg og gjemte seg så jeg bare måtte dra hjem. Jeg ble kalt hemma, feit, stygg og andre ting av de "populære" jentene på skolen. Guttene mobbet meg, baste meg i snøen på vinteren og slo og dyttet. Jeg fikk mange kallenavn. I 4 klasse, når jeg nektet en gutt for å se i gymposen min, dytta han meg i knaggene, og slo meg så jeg knakk et ribbein. Det ble aldri gjort noe med, og jeg fortalte ikke det til noen andre elever. Så ingen av de jeg gikk i klasse med da vet at jeg knakk et ribbein.

Sånn fortsatte det i alle år. Fikk noen ganger et slag i magen eller ble dyttet inntil veggen, men måtte bare tåle det. Jeg var mye alene etter 4 klasse. Hadde jo min ene og aller beste venn Vivian, som bestandig var der for meg. Men fikk jo ikke alltid tid sammen med henne. All mobbinga, og ting jeg opplevde helt til 4 klasse, var nok for meg. Prøvde å ta livet mitt når jeg var 9 år, med å kvele meg. Det gikk ikke. Begynte å røyke i 3 klasse allerede, men det fortalte jeg heller ikke til noen. Mamma viste det da, men hun lot meg gjøre det. Begynte med selvskading når jeg var 14 år, samme året som jeg fikk min første kjærest. Første gutten jeg hadde meg med, første gutten jeg kysset. Han var først på alt. Og er faktisk enda glad for at det var han. I løpet av de 7 årene jeg bodde i Mehamn utviklet jeg min egen stil, likte min egen musikk som ingen andre likte. Jeg ville være annerledes. Ungdomskolen gikk bedre fordi jeg var meg selv og turte å stå i mot. Det gikk jo ikke bestandig, men bedre enn ingenting. I alle åra var det ikke de samme som mobbet meg, men det var bestandig en eller to. Ikke alle.

Jeg har skoliose, skjev ryggrad og er født med dårlig hjerte, så ikke så mye jeg kan gjøre for å endre kroppen min uansett om jeg vil. Men prøver også så godt jeg kan for å få ting endret.

I 10 klasse begynte jeg med sminke og andre klær, andre hår stiler osv. Det fortsatte jeg med enda da jeg begynte på videregående, og enda den dag i dag.

Jeg flyttet ut når jeg var 15 år. Begynte på videregående her i Lakselv, på Design og Håndverk. Det var et av de beste skoleårene jeg noen gang kommer til å få i mitt liv! Ble ikke mobbet, ikke kritisert.. Det var nytt for meg og alt funket så bra. Var enda sammen med kjæresten jeg fikk da jeg var 14.
Oktober 2011 hadde vi vært sammen 2 år. Jeg var enda for meg selv på fritida, ikke bestandig, men 90% av tida. Helgene hos kjæresten og noen onsdager. Andre året gikk også bra, barn og ungdomsarbeid. Var enda en del alene, men nå betyr det ikke så mye lenger. Begynte å gå noen rykter om meg rundt, men kunne egentlig ikke brydd meg mindre. August 2012 ble jeg og kjæresten forlovet. Januar 2013, etter å ha vært sammen 3 år og ca. 5 måneder, gjorde jeg det slutt fordi ting ikke gikk rett vei.

Jeg var sammen med en annen ca. 3 måneder, men det gikk heller ikke. Slutten av Mai 2013 ble jeg sammen med Robin. Det vet de fleste. Det er noen problemer der også, men vi prøver og ser hvordan det går.

I 2012 døde også min aller beste venn, Vivian. Da kjente jeg igjen at livet bare gikk under, at ingenting ville funke som det gjorde. Kjenner jeg savner å ha en å prate Finsk med, en person jeg kunne fortelle alt til. Savner henne utrolig høyt. Kjell Martin forsvant i 2010, som også var et utrolig stort tap. Så det er personer jeg ikke kan få tilbake

Ikke så lett å fortelle om meg selv. Dagen i dag jobber jeg i barnehage, 3 året vgs. Jeg valgte barn og ungdomsarbeid fordi jeg ikke vil at barn og ungdom skal oppleve all dritten jeg har vært gjennom. Jeg sliter med en del ting fra fortiden, selvskading, kroppen enda. Sminken jeg bruker er jeg komfortabel med. Klarer ikke å gå uten sminke eller i bare maskara som de andre jentene. Takler det ikke. Jeg er komfortabel med å se annerledes ut. Har en annen stil også. Jeg er ikke skummel eller noe. Jeg er sjenert og veldig spesiell, er stille og rolig, men ikke blant de som kjenne meg godt! Hehe. Men liker å være annerledes, og driter i hva folk sier.

Jeg har hatt musikk med meg hele livet så lenge jeg kan huske. Negative er mitt liv, fordi de har redda meg mange gang. Takk til Jonne Aaron Liimatainen! Om noen kritiserer de, kan jeg love det klikker i meg. Tattooen min er logoen til Negative, bare uten en engel i hjørnet. Dragen er for mine interesser, tribaler, Japan, tegning, bøker, klær, sminke og et minne fra Design og Håndverk året!

Om det er noe mer folk vil vite om meg, så kan de spørre meg. Jeg er for all del ikke skummel, og elsker folk uansett bakgrunn!

Det var vel nok for meg for denne gangen. Nå vet dere mer om meg min historie. Jeg er veldig sårbar enda, men det blir bedre!

Klem Nina Julia. ♥

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen