Jeg lovte at jeg skulle skrive om meg selv om jeg fikk 50 likes på Facebook. Men sannheten er, jeg ville skrive uansett. Folk dømmer meg for hvordan jeg ser ut, tenker at jeg er skummel eller som en person alle liker. Men det finnes mye bak meg som mange ikke vet. Barndommen min, hvordan det var for meg å vokse opp i Norge, og hva som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg vet mange ikke vil lese pga det blir så privat, men det er mye dere ikke vet om meg som jeg vil at dere skal vite
Advarsel! Om det er noen som føler seg trua eller føler at ting jeg sier er løgn, vil jeg ikke høre det. Dette er det jeg husker og alt jeg opplevde er fra mitt synspunkt.
Hopper bare rett på sak da. Jeg ble født 20-.08-1995 i Finland. Ja, jeg er finsk.
Som liten, hadde mor og far jobb, så var en del alene eller hjemme med mine søsken, eller halvsøsken blir det vel. Var også en stund i barnehage, men likte meg ikke der fordi jeg var sjenert, og følte meg ukomfortabel. Jeg kunne ikke si R eller L. L kan jeg ikke si nå heller, noe som plager meg utrolig mye. Men jeg var en del hjemme med mine brødre. Bror som gikk skole og enda bodde hjemme, og bror som var hjemme noen helger. Søsteren min bodde med kjæresten, så fikk bare se henne av og til. Andre søsteren min så jeg enda mer sjelden. Som barn, hadde jeg ikke masse leker. Hadde klinkekuler, sykkel og en jojo. Var mye ute å leke for meg selv, eller fant på noe med bror. Som barn var jeg ganske ensom. Hadde ingen venner å være med. Bare mine søsken. Så om noe skjer med de, så vet dere at jeg ikke kommer til å ha det bra på en stund.
Jeg flyttet til Norge når jeg var ca 5.5 år. Vi flytta til Bjørnevatn, Norge fordi vi ikke hadde råd lenger til å ha huset i Finland. Begynte på skole der da jeg ble 6 år. Første skoledagen min husker jeg ikke mye av, men kunne ikke prate med noen siden jeg ikke kunne språket. På tur hjem den dagen, kom det 3-4 ungdomsskole elever, og kastet meg på bilen som var ved veien. En hyggelig første skoledag i et nyt land. I Bjørnevatn gikk alt ellers fint, fikk meg venner, en bestevenn, og flere av de husker meg enda som er utrolig fint! Mamma jobbet i Kirkenes, så jeg begynte på skole der når jeg var halvveis gjennom 3 klasse. Det var grusomt. Hadde ingen venner, ble mobbet av alle i klassen å alle andre klassene. Pga utseende, hvor jeg var fra og hvordan jeg pratet. Etter vinteren, flyttet vi til Mehamn. Der gikk jeg resten av 3 klassen og helt til jeg kunne flytte ut etter 10 klasse. Mehamn var ikke bedre for meg. Første uka var bra, flere hadde lyst å være med meg etter skolen. Jentene da. Guttene var bare opptatt av å plage meg og poke meg, ikke Facebook poke greier. Så fikk jo ganske vondt av det da.
Etter den uka, begynte alle andre også å være frekk. Ta tingene mine så jeg måtte gå hjem å si det med tårer i øyne før jeg fikk det tilbake. Som at noen skulle stjele favoritt jakka mi, så gjemme seg. Når jeg var med noen på fritida, sprang de bare bort fra meg og gjemte seg så jeg bare måtte dra hjem. Jeg ble kalt hemma, feit, stygg og andre ting av de "populære" jentene på skolen. Guttene mobbet meg, baste meg i snøen på vinteren og slo og dyttet. Jeg fikk mange kallenavn. I 4 klasse, når jeg nektet en gutt for å se i gymposen min, dytta han meg i knaggene, og slo meg så jeg knakk et ribbein. Det ble aldri gjort noe med, og jeg fortalte ikke det til noen andre elever. Så ingen av de jeg gikk i klasse med da vet at jeg knakk et ribbein.
Sånn fortsatte det i alle år. Fikk noen ganger et slag i magen eller ble dyttet inntil veggen, men måtte bare tåle det. Jeg var mye alene etter 4 klasse. Hadde jo min ene og aller beste venn Vivian, som bestandig var der for meg. Men fikk jo ikke alltid tid sammen med henne. All mobbinga, og ting jeg opplevde helt til 4 klasse, var nok for meg. Prøvde å ta livet mitt når jeg var 9 år, med å kvele meg. Det gikk ikke. Begynte å røyke i 3 klasse allerede, men det fortalte jeg heller ikke til noen. Mamma viste det da, men hun lot meg gjøre det. Begynte med selvskading når jeg var 14 år, samme året som jeg fikk min første kjærest. Første gutten jeg hadde meg med, første gutten jeg kysset. Han var først på alt. Og er faktisk enda glad for at det var han. I løpet av de 7 årene jeg bodde i Mehamn utviklet jeg min egen stil, likte min egen musikk som ingen andre likte. Jeg ville være annerledes. Ungdomskolen gikk bedre fordi jeg var meg selv og turte å stå i mot. Det gikk jo ikke bestandig, men bedre enn ingenting. I alle åra var det ikke de samme som mobbet meg, men det var bestandig en eller to. Ikke alle.
Jeg har skoliose, skjev ryggrad og er født med dårlig hjerte, så ikke så mye jeg kan gjøre for å endre kroppen min uansett om jeg vil. Men prøver også så godt jeg kan for å få ting endret.
I 10 klasse begynte jeg med sminke og andre klær, andre hår stiler osv. Det fortsatte jeg med enda da jeg begynte på videregående, og enda den dag i dag.
Jeg flyttet ut når jeg var 15 år. Begynte på videregående her i Lakselv, på Design og Håndverk. Det var et av de beste skoleårene jeg noen gang kommer til å få i mitt liv! Ble ikke mobbet, ikke kritisert.. Det var nytt for meg og alt funket så bra. Var enda sammen med kjæresten jeg fikk da jeg var 14.
Oktober 2011 hadde vi vært sammen 2 år. Jeg var enda for meg selv på fritida, ikke bestandig, men 90% av tida. Helgene hos kjæresten og noen onsdager. Andre året gikk også bra, barn og ungdomsarbeid. Var enda en del alene, men nå betyr det ikke så mye lenger. Begynte å gå noen rykter om meg rundt, men kunne egentlig ikke brydd meg mindre. August 2012 ble jeg og kjæresten forlovet. Januar 2013, etter å ha vært sammen 3 år og ca. 5 måneder, gjorde jeg det slutt fordi ting ikke gikk rett vei.
Jeg var sammen med en annen ca. 3 måneder, men det gikk heller ikke. Slutten av Mai 2013 ble jeg sammen med Robin. Det vet de fleste. Det er noen problemer der også, men vi prøver og ser hvordan det går.
I 2012 døde også min aller beste venn, Vivian. Da kjente jeg igjen at livet bare gikk under, at ingenting ville funke som det gjorde. Kjenner jeg savner å ha en å prate Finsk med, en person jeg kunne fortelle alt til. Savner henne utrolig høyt. Kjell Martin forsvant i 2010, som også var et utrolig stort tap. Så det er personer jeg ikke kan få tilbake
Ikke så lett å fortelle om meg selv. Dagen i dag jobber jeg i barnehage, 3 året vgs. Jeg valgte barn og ungdomsarbeid fordi jeg ikke vil at barn og ungdom skal oppleve all dritten jeg har vært gjennom. Jeg sliter med en del ting fra fortiden, selvskading, kroppen enda. Sminken jeg bruker er jeg komfortabel med. Klarer ikke å gå uten sminke eller i bare maskara som de andre jentene. Takler det ikke. Jeg er komfortabel med å se annerledes ut. Har en annen stil også. Jeg er ikke skummel eller noe. Jeg er sjenert og veldig spesiell, er stille og rolig, men ikke blant de som kjenne meg godt! Hehe. Men liker å være annerledes, og driter i hva folk sier.
Jeg har hatt musikk med meg hele livet så lenge jeg kan huske. Negative er mitt liv, fordi de har redda meg mange gang. Takk til Jonne Aaron Liimatainen! Om noen kritiserer de, kan jeg love det klikker i meg. Tattooen min er logoen til Negative, bare uten en engel i hjørnet. Dragen er for mine interesser, tribaler, Japan, tegning, bøker, klær, sminke og et minne fra Design og Håndverk året!
Om det er noe mer folk vil vite om meg, så kan de spørre meg. Jeg er for all del ikke skummel, og elsker folk uansett bakgrunn!
Det var vel nok for meg for denne gangen. Nå vet dere mer om meg min historie. Jeg er veldig sårbar enda, men det blir bedre!
Klem Nina Julia. ♥